torsdag 22. januar 2009

Web 2.0 og læringsprosesser

Social web eller web 2.0, to navn på samme fenomen, nemlig det interaktive og kommunikative nettet som har utviklet seg de siste årene, har ikke bare blitt godt mottatt i skolen, egentlig et paradoks når man vet at det å kommunisere står sentralt i all læring. Forskerne Neil Selwyn og Michael Wesch er begge forskere på nye mediers innvirkning på menneskelig samhandling. De har begge utviklet teorier rundt læringspotensialet ved bruk av web 2.0.

Først to definisjoner som er viktige å forstå. Formell læring defineres her som det som skjer i organisert form i en utdanningsinstitusjon. Uformell læring er typisk ikke-klasserom basert eller spesielt strukturert, og kontroll ligger hos den som lærer.


The crisis of signicance

Under en forelesning spurte Wesch en forsamling på flere hundre studenter om hvem som ikke likte å gå på skole. Ca halvparten rakk opp hånda. Deretter spurte han om hvem som ikke likte å lære. Ingen rakk opp hånda! Årsaken mener han ligger i at studentene ikke ser meningen med hva de blir satt til å lære, ”the crisis of significance”. Alle mennesker ønsker å utvikle seg (=lære), men man finner et motivasjonssprik mellom formell læring og der hvor uformell læring oppnås. Uformell læring oppleves lystbetont og startes på eget initiativ.

For å gjøre den formelle læringen mer motiverende må vi finne ut hva som gjør den uformelle motiverende. Her kommer noen sentrale punkt fra Wesch sine teorier.

Lag gode spørsmål som gir evne til refleksjon, undring og nysgjerrighet. Et godt spørsmål skal føre til et nytt spørsmål. Det gir både innsikt og refleksjon rundt problemstillingen. Snevert pensum vil dermed hindre læring.

Læringsmiljøet har stor betydning. Omorganisering av klasserommet kan hjelpe, men vel så stor betydning har det teknologiske miljøet i web 2.0. Oppbygging av egen plattform med wiki, RSS-feeder, mediaspiller, onlinechat, tagg, etc gir det rette læringsmiljøet for dagens unge studenter.

No one is as smart as everybody” betyr at to hoder tenker bedre enn ett, og dess flere hoder dess bedre. La derfor studentene benytte dagens kommunikasjonsteknologi til å arbeide sammen.

Det som skal læres må ha betydning for den som skal lære, og dermed må man først få en forståelse av de store linjene, ”the great narrative”. Dette vil igjen gi ”significance” som igjen skaper de gode spørsmålene som det arbeides best med i store grupper med blant annet web 2.0 applikasjoner som gir tilgang til utrolig mye informasjon.


Best innen uformell læring

Også Selwyn har tro på bruk av web 2.0 innen læring, og har også kommet fram til at det fungerer best innen uformell læring. Folk presenterer seg selv på nettet i web 2.0 applikasjoner og forteller om interesser og kompetansfelt. Deretter knyttes kontakter og læring oppstår. Verdien av web-aktiviteten blir avhengig av antallet deltakere.

Web 2.0 applikasjoner er ikke like. Begge forskerne ser på wikis, blogs, tags samt deling av lyd og bilde som nyttige verktøy innenfor læringsarenaene. Derimot advarer begge mot overdreven tro på applikasjoner som MySpace og Facebook. Disse har pedagogiske begrensninger, og Selwyn mener mulighetene til å påvirke utviklerne til å gjøre applikasjonene mer pedagogisk rettet er viktig, og at dette ikke nytter med MySpace og Facebook. Nytteverdien i disse ligger i å finne og opprette kontakt med andre personer innenfor samme interessefelt.


La web 2.0 få en sjanse

Ingen av dem ønsker forbud mot web 2.0 på skoler og studiesteder. Selwyn stiller likevel spørsmålet om hvilket potensiale bruk av web 2.0 applikasjoner har i skoleverket, og mener at vi bør være forsiktige med å integrere disse verktøyene inn i formell læring fordi den uformelle kan bli svekket, noe som ikke er ønskelig.


Læreren som nøkkelperson

For å få til undervisning som kombinerer formell læringen med mulighetene som ligger i web 2.0 sitter læreren med nøkkelrollen sier Selwyn. Læreren må skape et godt og oversiktlig digitalt miljø som gir studentene måter å organisere samarbeidet og uttrykksmulighetene. Samtidig bør utvelgelsen av verktøyene være så studentstyrt som mulig.

To momenter som Selwyn legger vekt på er et tydelig pensum og klare vurderingskriterier. Dette skaper rammer og avgrensninger som gir struktur i studiet.

Wesch er derimot mer vag rundt pensum, og mener ”the great narrative” setter rammene, og læringen rundt spørsmålene som dukker opp er målet. Det er dette han kaller ”anti-teaching” fordi det bryter med tradisjonell formell læring.


Tilbake til hverdagen

Som en helt vanlig lærer på en helt vanlig skole må jeg nok samle mange og gode argumenter før jeg forslår å åpne for fri bruk av Nettby og Facebook i skoletida. Motstanderne er nok i flertall, og selv om jeg tror mye bunner i uvitenhet, har de en del gode argumenter. Jeg er derfor en tviler, og håper at jeg i løpet av våren skal få grunnlag nok til å ta et klart standpunkt…for eller mot.


Referanseliste:

ITU (2008) Har sosial web et utdanningspotensial? [Internett] Tilgjengelig fra: http://www.itu.no/Nyheter/1224493677.04 [Lastet ned 14. januar 2009]

ITU (2008) Social networking and education: a critical perspective [Internett] Tilgjengelig fra: http://www.itu.no/filearchive/neil_selwyn_oslo.pdf [Lastet ned 14. januar 2009]

OECD (2007), Web 2.0 applications as alternative environments for informal learning - a critical review [Internett] Tilgjengelig fra OECD http://www.oecd.org/dataoecd/32/3/39458556.pdf [Lastet ned 14. januar 2009]

Canadian Education Association (2008), Michael Wesch - Anti-teaching: Confronting the crisis of significance, Canada, [Internett] Tilgjengelig fra Canadian Education Association: http://www.cea-ace.ca/media/en/AntiTeaching_Spring08.pdf [Lastet ned 14. januar 2009]

Mwesch (2008) A Portal to Media Literacy by Michael Wesch [Internett] Tilgjengelig fra YouTube: http://www.youtube.com/watch?v=J4yApagnr0s [Lastet ned 14. januar 2009]