Bloggskriving privat og i skolen

Ofte forbindes  blogging med moter, sminke og kropp. Rosabloggerne som fokuserer på disse temaene har blitt store idoler blant mange unge jenter, mens vi andre kanskje ser på dem med et litt skjevt blikk. Men hvis man ikke bryr seg om å tjene seg rik på blogging, da må man nok nemlig være ung og skrive om nettopp klær, sminke eller kropp, fins det bloggere blant begge kjønn, i alle aldre, og som skriver om alt mellom himmel og jord.

Personlig har jeg en «crush» på fjell og fjellturer, og har derfor en blogg hvor jeg har lagt ut bilder, videoer og beskrivelser av turer jeg har vært på. På denne måten treffer jeg en og annen person på nett med samme interesse som meg selv. Jeg lenker også blogginnleggene opp mot en side på Facebook jeg har laget. Antallet treff er vesentlig høyere på FB, men noen ganger har jeg lyst til å skrive mer utfyllende, og da er bloggen en fin plass å publisere disse tekstene (tekst i vidt begrep, inkl. bilder og video). Har du lyst å ta en kikk på bloggen finner du den her: http://fjellturer.com/

Men blogging kan også brukes i skolen. Jeg er lærer på en ungdomsskole, og har i faget fordypning i engelsk forsøkt å bruke dette i undervisningen. Elevene har derfor opprettet hver sin blogg hvor de publiserer tekster de skriver. Jeg passer på å ikke gi karakter på hver enkelt tekst de publiserer, og elevene får dermed et mer faglig fokus på arbeidet, enn hva som hadde skjedd hvis karakterspøkelset hadde hengt over dem. Motivasjonen for å skrive gode tekster, spesielt språkteknisk, har blitt mye bedre etter vi startet med blogging, og årsaken er innlysende, tekstene blir nå lest av et større publikum og da vil man jo selvsagt komme i et best mulig lys. Jeg tvinger ingen til å publisere noe før jeg har sett over teksten og vi i samarbeid har rettet opp eventuelle feil.

Har du lyst å prøve, og ønsker å vite mer kan du kikke litt på det som ligger bak disse lenkene:

• Utdanningsforbundet - Bruk av blogg i undervisningen
• Senter for IKT i Utdanningen - Blogg i undervisningen

Jeg vil absolutt anbefale blogging i klasserommet, det har fungert veldig godt i mine klasser!

Netvibes i undervisningsammenheng

Netvibes har siden jeg startet å bruke den, blitt et særs hyggelig bekjentskap, og nyttig verktøy, både privat og i undervisningsammenheng. Privat har jeg, etter mange års avhengighet, byttet ut ABC Startsiden som min personlige startside til fordel for Netvibes. Fordelene er mange. Lenker til mine favorittsider, nettbank, epost, Facebook og RSS-feedere fra mine favoritt aviser eller interessefelt, møter meg direkte når jeg åpner Internett...rett og slett kjempebra!

Men hva så med Netvibes i undervisningssammenheng. For en måneds tid siden satte jeg i gang et gruppearbeid på åttende- og niende trinnet i faget engelsk fordypning med temaet «The climate change». Temaet var planlagt før jeg visste hva Netvibes kunne gjøre, og jeg hadde i utgangspunktet tenkt å legge inn lenker til nettressurser i LMS'en vår. En av ulempene med LMS er at de er relativt tungvinne i bruk, det tar mye tid å utvikle og redigere ei side som skal inneholde mye. Finishen (utseendet) har også mange begrensninger i LMS. Netvibes derimot var en positiv overraskelse på alle disse områdene. Som lærer har jeg alltid dårlig tid, og det å finne effektive undervisningsmetoder og verktøy, som både er gode ovenfor elevene, men samtidig ikke bruker opp alt av min egen tid, er ideelt.

Nettsider med delikat og interresant utseende skaper nysgjerrighet

Netvibes-siden jeg har utviklet for dette gruppearbeidet (www.netvibes.com/arildnordengen) inneholder oppgaveteksten. Denne har jeg lagt i en egen kolonne til venstre slik at den ikke skal kunne forveksles med diverse lenker eller RSS-feedere. Deretter har jeg valgt å dele inn kolonner med verktøy, blogger/videoer og fagressurssider innenfor temaet elevene skal jobbe med. Jeg har laget headinger til hver av kolonnene slik at det blir oversiktlig for de som skal bruke denne siden.

Hva vinner så elevene mine på å bruke ei Netvibes-side som jeg har utviklet for dem? For det første vil jeg som lærer ha en mye større oversikt og kontroll med hva elevene finner av fagressurser når de «slippes fri» på nettet. Det er jo nettopp jeg som lærer som har funnet fram nettressursene og kvalitetssikret dem. Jeg har mange erfaringer med elever som ikke innehar nok informasjonskompetanse til å kritisk kunne vurdere resultatene av sine søk....stort sett i Google. Dette fører til mye bortkastet læringstid, og læringsutbyttet for elevene er ofte lite. Som lærer har jeg erfart at mine ungdomsskoleelever ofte er dyktige innenfor snevre felt innen IKT (spill, kommunikasjon, elevens spesielle interessefelt), men mangler ofte mer generell informasjonskompetanse, både når det gjelder å søke etter relevant informasjon, og å vurdere kvaliteten på informasjonen som dukker opp etter et søk. Netvibes hjelper elevene til å ikke gå seg vill på nettet, noe som forhåpentligvis både gir dem økt læringsutbytte innen faget, og økt informasjonskompetanse.

Foredelene med Netvibes er vel egentlig ganske åpenbare. Struktur ved at elevene finner «de gode» nettstedene, søkemotorene og verktøyene på et sted resulterer i at man ikke trenger å kaste bort tid på å lete etter dem før man skal bruke dem. Netvibes blir derfor den naturlige startsiden, og som lærer kan jeg legge ut ny informasjon, beskjeder og nye lenker der underveis i arbeidet, og jeg vet at elevene ser dem.

RSS-feedere er et flott verktøy, og ved å la disse hente fram de siste nyhetene vil siden alltid virke interessant og oppdatert. I arbeidet om klimaendringer bruker jeg en RSS fra Sesam nyheter hvor stikkordet er «global oppvarming», og her tikker det jevnlig inn artikler som omhandler temaet på en eller annen måte.




Kort oppsummert er min erfaring at elevene bruker mindre tid til bortkastet googling, og læringsutbyttet blir høyere fordi læreren styrer dem inn på nettsteder av god kvalitet og passende nivå.

Picasa Nettalbum - Vis verden hvor du har vært

Skihelg på Oppdal

Hva er vel mer moro når man kommer hjem fra en strålende skihelg på Oppdal, enn å skryte uhemmet om hvor aktiv og sporty man er til slekt og venner, og hva viser det vel bedre enn et knippe bilder fra turen. Med web 2.0 kom verktøyene du trenger for å gjøre dette på en enkel og effektiv måte. Her kommer en kort innføring i hvordan formidle bildene ut til den store verden.

Oppdal 09

Kamera

For å ha noe å vise fram må du ta bilder. Er dere flere sammen, ta bilder av hverandre! Det er litt trist å skulle vise slekta hvor fint du har hatt det, og så er du ikke med på et eneste bilde selv. Gjør for eksempel en avtale om å dele alle bildene med hverandre i Picasa Nettalbum og avtal at dere kan bruke hverandres bilder i deres egne nettalbum.

Dess flottere kamera du har, dess bedre bilder blir det (stort sett), men husk også at du skal ha det med deg på turen, og et kostbart speilreflekskamera opp i slalåmbakkene kan både være svært upraktisk, og ende veldig dyrt hvis du er uheldig…derfor må du vurdere hva som passe i de forskjellige situasjonene…jeg velger mobilkamera med god oppløsning, og grunnen er at jeg alltid har mobiltelefonen min med meg, samt at den går greit ned i hvilken som helst lomme. Er du flinkere enn meg til å huske å ta med kameraet får du selvsagt bedre bilder ved å bruke et kompaktkamera.


Redigering i av bildene – nødvendig eller bare prikken over i’en…

Det er gjerne nødvendig med noe redigering av bildene man har tatt. Kanskje ønsker man et utsnitt, kanskje ble bildet i mørkeste eller lyseste laget, og litt bakgrunnslys eller kontrast kan sette prikken over i’en. Uansett hva du måtte ønske å gjøre er et bildebandlingsprogram nødvendig, bruk det du er vant til (Piknic, Picasa, Photshop, etc.), men til la til slutt Picasa gjøre jobben med å sortere bildene på datamaskinen din, og laste dem opp i et nettalbum.


Nettalbum

Har du ikke en Picasa/google-konto må du registrere deg før du kan gå videre (http://picasa.google.com/). Når dette er i boks kan du laste opp bilder til nettalbumet på flere måter. En enkel måte er å først organisere bildene på datamaskinen. Legg dem i ei mappe med et passende navn (f.eks Oppdal 09). La Picasa, som du allerede har installert på maskinen din, finne mappa, marker den og trykk last opp. Hele mappa, inkludert alle bildene, lastes opp i en operasjon…kjempepraktisk!



Satser du på kjendisstatus og ønsker full offentlighet av bildene dine, kan du velge at albumet skal være offentlig. Stikk motsatt kan du sitte på albumet selv uten at andre kan se bildene. Som en ”mellom-løsning” kan du selv invitere de som skal kunne se bildene ved å registrere epost-adressene deres (epost blir sendt ut med lenke til albumet).




Bildeplassering

Nå er nettalbumet i drift, og du har kanskje et feriealbum med bilder fra forskjellige geografiske steder...men så går det litt tid og så blir man i tvil…hvor var det jeg tok det bildet? Da skal du bruke en smart funksjon i Picasa som heter bildeplassering. Skriv først inn stedsnavnet hvor bildet ble tatt, bruk deretter kartet som dukker opp til å sette markøren på rett plass. Du kan også skrive kommentarer til bildet.

Visning av bildene i kartet kan enten gjøres direkte i Picasa. Velg mellom kart, terreng eller satellittfoto (sistnevnte har begrensninger hvis du ønsker å zoome kraftig).


Du kan også velge å se bildene i Google Earth, sammen med bilder som andre personer har publisert.



Bilder på avveie

Husk at bilder du publiserer offentlig mister du kontrollen over. Vær derfor kritisk til hva du publiserer, og innhent samtykke fra avbildede personer. Følg anbefalingene til Datatilsynet om bilder på Internett. Spesielt poengteres det at man skal være forsiktig med å publisere bilder av barn på Internett.


Vurdering

Picasa Nettalbum er et utrolig praktisk verktøy til å dele opplevelser med andre. Du kan gjøre alt fra bilderedigering, opplasting, stedsplassering, tagging av personer i bildene, etiketter som kategoriserer innholdet i bildene, samt deling med andre eller offentliggjøring hvis du ønsker det. Har du en Gmail-konto klikker du på Fotografier og dermed er du innlogget…kjempeenkelt. Har du ikke Gmail-konto kan du logge deg inn fra http://www.picasa.google.com/.

Terningkast 6!

Spredningsmønstre for ny teknologi

Diffusjonsteorien

Først en liten begrepsforklaring, og jeg bruker her Tønnesen (2007, s.30-31) sin definisjon av hva diffusjonsteorien er. Hun siterer igjen Schwebs og Østbye (1999, s.32) som forklarer at vi her snakker om ”en allmenn teori som kan anvendes på utbredelsen av nye medier”. Videre opererer diffusjonsteorien med et tredelingsprinsipp ved at mediet først introduseres for et publikum. Deretter foregår en spredning av informasjon om mediet, noe som gjør at selve mediet også spres til interessenter. Når prosessen har pågått en tid har spredningen nådd et metningspunkt som dermed skaper en viss stabilitet i bruksomfanget.

Tønnesen nevner som eksempler bredbånd og chat. Sistnevnte var og er vel fortsatt et ungdomsfenomen, selv om vi som er godt voksne også har vært innom MSN eller lignende applikasjoner. Man kan jo stille spørsmål rundt årsakene til hvorfor det er ungdommen, og noe vitenskaplig svar skal jeg ikke prøve meg på, men de unge er kanskje litt mer nysgjerrige, mindre redd for nye ting som dukker opp, og har ikke rukket i bli inngrodd i faste brukermønstre.


Musikknedlasting

Et aktuelt tema i disse dager hvor ”sjørøverne” er fanget og venter på dommen sin (”The Pirat Bay rettsaken” i Sverige), er spredning av teknologi for nedlasting av musikk, både legalt og illegalt. Pirat Bay er bare et av flere nettsteder som frister folk til å laste ned musikk, filmer og software gratis, i strid med åndsverksloven. Hvem som er ansvarlig for den ulovlige nedlastingen skal rettsvesenet få ta avgjørelsen på, men personlig…og som musiker…feller jeg ingen tårer om noen sjørøvere havner bak lås og slå.

Siden Napster så dagens lys i 1999, spredde tanken om fildeling seg raskt rundt i verden. Teknologien ga alle brukere av Internett mulighet til å finne og laste ned musikk, uten å godtgjøre rettighetshaverne. Enhver kan jo forstå at barn og unge…som uten tvil er de største forbrukerne av musikk, men som samtidig ikke er herre over sin egen økonomi…ble fristet til å ta dette i bruk. Nye og bedre fildelingsteknologier ble utviklet, og for å nevne noen av løsningene som brukes mye i dag er Gnutella og BitTorrent , og for eksempel nedlastingsprogrammet Limewire (benytter Gnutella nettverksløsning).

Hvordan kunne så dette skje, musikkbransjen var jo så absolutt motstandere av å gi bort musikken gratis? Flere faktorer spiller selvsagt inn her, men om man tar diffusjonsteorien i betraktning vil vi se unge innovatører som introduserte teknikken, unge spredere og en ung brukergruppe som i dag skaper stabiliteten. Det er godt mulig at tanken på fildeling var av legal karakter da de første program og nettsider ble utviklet, men barn og unge fant raskt ut at man her kunne bruke disse verktøyene til å dele musikk, software, og etter hvert filmer…gratis…og i strid med åndsverksloven.

Kan musikkbransjen klare å ta tilbake kontrollen over musikken? Neppe i nærmeste framtid. Hvis vi ser litt tilbake på hva som er gjort, brukte bransjen de fem første årene med ulovlig musikknedlasting til å sitte på gjerdet, kjefte og true og gjennomføre rettsaker (Napster ble stengt ved dom i 2001). Det de derimot ikke gjorde var å ta teknologien i bruk, og finne løsninger som faktisk kunne brukes av bransjen. Når man syns at CD-plata fortsatt er moderne 20 år etter den ble introdusert (1983), skal vi kanskje ikke vente de mest innovative løsningene, men omsider fikk bransjen de første web-baserte musikkbutikkene på plass hvor musikken kunne kjøpes og lastes ned i mp3-formatet. Men dette stoppet ikke den ulovlige nedlastingen. Tungvinne betalingsløsninger, filformater som var kodet til kun enkelte typer spillere (eks. I-tunes > I-pod), og at man ikke fant all musikken i samme nettbutikk, og dermed måtte registrere seg, lete og kjøpe flere steder stoppet ble resultatet. For ungdom med sans for enkle og smidige løsninger ble dette derfor ingen suksess.

Men noen forsiktige steg i rett retning har kommet den siste tiden. I-tunes (en av de aller største musikk-nettbutikkene) sin avgjørelse om å frigi og selge musikken sin i format som kan spilles av på alle mp3-spillere (ikke bare ”sin egen” I-pod) gjør at nå kan man finne svært mye musikk på ett sted. Betalingsløsninger som treffer ungdom er også viktig. Det har for eksempel blitt mulig å belaste mobiltelefonregningen for musikken man kjøper og laster ned, men uheldigvis har prisen på sangene vært høyere ved denne ordningen enn når man bruker et betalingskort (Visa, Mastercard, etc), og da favoriserer man de voksne og lar de unge svi.


TPB-saken

Ønsker du å vite mer om saken som pågår har nrkbeta.no en del gode omtaler og lenker til både artikler og nett-tv innslag. Blant annet sier medieutvikler i NRK Eirik Solheim i et intervju i Kulturnytt (NRK2, 16/2-09) at en fellende dom i TPB-saken kan få konsekvenser for blant annet Google, og mye av det som skjer på Internett, mens NRKs teknologirådgiver Øyvind Solstad mener at lite vil skje, uansett utfall av rettsaken.


Lovlig nedlasting i framtiden?

Det skal bli spennende å se utfallet av Pirat Bay rettsaken som nå pågår, den kan skape en viss presedens, som dermed kan få følger for andre nettsteder og nettverk som tilbyr nedlastingstjenester. Men for å få bukt med ulovlig nedlasting må de virkelig smarte nedlastings-løsningene introduseres, slik at diffusjonsteorien denne gangen kan få fungere på metoder som både er lovlige, og gagner både musikkbransjen og forbrukerne


Kilder

Tønnesen E.S. (2007) Generasjon.com (1. utgave), Oslo, Universitetsforlaget AS

NRKbeta (2009) The Pirate Bay - spetakkelet er i gang [Internett] Tilgjengelig fra http://nrkbeta.no/the-pirate-bay-spetakkelet-er-igang/ [Lastet ned 3. mars 2009]

Magix Music Maker for MySpace…et alternativ til Acid Express?

For ikke lenge siden dumpet det inn en epost fra musikksoftware-produsenten Magix. Noen år tilbake registrerte jeg meg hos dem i forbindelse med en tidligere programvareinstallasjon, og siden har det kommet jevnlig informasjon og nyheter fra dem. Som oftest havner disse epostene rett i søpla uten at jeg tar meg tid til å kikke på dem, men denne gang var det noe som fikk meg til å stoppe opp. Ordene Music Maker…gratis…My Space…satte tankene i sving…kunne dette være en konkurrent til Acid Express?

Software-produsenten Magix er kjent for å produsere gode musikkprogram i lavprisklassen. Programmene jeg har vært borti tidligere har fungert godt og stabilt, og etter min mening har musikkinteresserte som ikke krever ”state of the art” program, normalt fått mye program for pengene.

Etter å ha lastet ned og installert programmet, ventet jeg spent på hva som skulle dukke opp. En dypblå bakgrunn inndelt i ett stort og to mindre arbeidsfelt var det første som viste seg fram. Bortsett fra blåfargen var det tilsynelatende en del likheter med Acid.

La oss så se litt på hva den noe spesielle versjonen ”Magix Music Maker for MySpace” kan gjøre av lydoppgaver. Hovedvinduet tilbyr maksimalt åtte spor med lydfiler. Programmet har ikke midi muligheter, og kan heller ikke importere video. I forhold til Acid Express sine 10 spor, midi - og videointegrering, kan dette virke noe svakt. På plussiden likte jeg spesielt godt ikonene man kan legge inn til venstre i hvert spor, dette gir en god oversikt over hva slags lyder/instrumenter man bruker. Tydelige funksjonsikoner og menyer gjør det enkelt for ferske lydprodusenter å komme i gang.




Audioeffekter

Er det audio-data som du kommer til å arbeide med gjør Music Maker en god jobb. Her kan du både leke deg og gjøre lydmessige forbedringer fordi du har tilgang til et godt utvalg av effekter som kan legges sammen med lydfilene (Acid Express tilbyr ikke effekter). Både klanger, ekko, kompressor, limiter, distortion, Eq + diverse multieffekter kan legges til hvert enkelt instrument/lyd.










Tre i ett

I nedre høyre hjørne finner du et informasjonsvindu som har tre forskjellige funksjoner:

1. Opplysninger om enten utgangsstyrke på hver kanal og masterutgang (peakmeter)


2. Oversiktsbilde over alle sporene.


3. Smart hjelpefunksjon som fungerer ved at forklaringer dukker opp i det lille vinduet når du fører musa over funksjonsknappen du ønsker å få hjelp/informasjon om.

Import

Det nest største vinduet som ligger nede til venstre kalles ”soundpool”. Her henter du lyder som skal brukes i arbeidet. Sammen med programmet følger en pakke med lyder (hiphop loops), samt at du kan laste ned enda en pakke til gratis fra Magix sine nettsider(Rock loops). Det er normal dra-og-slipp prosedyre som gjelder, og alt fungerer omtrent som i Acid.

Vil du benytte en lyd hvor programmet ikke kjenner tempo og rytme, startes automatisk opp en ”wizard” som hjelper deg gjennom denne prosessen. Dette fungerer godt, og ved remikser kan nettopp denne funksjonen være til stor hjelp

Eksport

Til slutt nevnes at når musikken skal mikses ned til ei lydfil kan du velge samplingsfrekvens opp til 44100 Hz (CD standard), samt alle de vanligste filtypene (wav, mp3, ogg vorbis, wma og aiff). Den ferdige musikken kan, om man vil, lastes rett opp i sin egen profil på MySpace, eller inn i Outlook hvis du ønsker å sende demo til plateselskap med epost.

Konklusjon

”Hvorfor gjøre det vanskelig når det kan gjøres enkelt” kan vel bli stående som en fornuftig formulering for Music Maker. Programmet har begrensninger, spesielt med tanke på video og midi, men gjør en god jobb for lydteknikeren hvis han er gjerrig på sporene, maks antall er som nevnt åtte. Effektene er et stort pluss, og det samme gjelder de to pakkene med gratis instrument-loops. Acid Express og Music Maker er ganske like i bruk, og det lar seg fint å gjøre å benytte dem begge etter behov…ved rene audio jobber er Music Maker valget, bruker du midi eller skal legge musikk til en video er Acid Express et fornuftig valg.

Kilder

Nedlasting av Magix Music Maker for MySpace, samt info: http://www.download.com/Magix-Music-Maker-for-MySpace/3000-2170_4-10907278.html?tag=mncol

Nedlasting av Acid Express, samt info: http://www.acidplanet.com/downloads/xpress/

Magix sine hjemmesider: http://www.magix.com/

Acid Express

Som hobbymusiker og med interesse for data, er dette programmet forholdsvis velkjent for meg. Jeg har selv en noe eldre versjon av Acid Pro, og det visuelle som møtte meg var nesten identisk med Express. Forskjellen merket jeg først og fremst på begrensningen av antallet spor i Express, her stopper det på 10.

Acid har aldri helt blitt favoritten min, men programmet har så absolutt sine sterke sider. Looping av lydsekvenser, f.eks drum-patterns, er veldig enkelt i Acid. Når Sony tilbyr ei gratis pakke med diverse lydspor (trommer, gitarer, basser, synther, etc.) som er velegnet til bruk i programmet, er du så og si i gang med å lage musikk. Det er bare å dra lydsporene inn i programmet, mikse instrumentene, og til slutt eksportere (render) hele arrangementet til ei mp3-fil. En viktig forskjell mellom gratisversjonen og betalingsversjonen er mangel på effekter. Som lydopptaksprogram av vokal eller instrumenter vil dette virke begrensende, Audacity vil da være et bedre valg.





Hva så med bruksområder i skolen. I musikkfaget kan man jo selvsagt nytte seg av dette programmet. Her er det både muligheter for å jobbe med form, harmonier og rytme. I tillegg, og til forskjell fra Audacity, kommuniserer programmet med midi enheter (soft-synther eller eksterne midikilder), slik at steg-for-steg programmering og realtime-opptak er mulig, men dessverre ikke noter.

Andre fag...tja...som rent musikk/lydopptaks/lydredigeringsprogram er det vel i hovedsak musikkfaget som vil kunne dra nytte av programmet.

Men så har Acid en mulighet jeg så langt ikke har omtalt...video! For å bare slå en ting fast med en gang, Acid er ikke et videoredigeringsprogram, da må du for eksempel skaffe deg søsterprogrammet Vegas. Men har du en video som er ferdig redigert, kan du importere den inn i Acid og ha full kontroll når du skal gjøre lydpålegg (kommentarer, musikk, lydeffekter). Her snakker vi plutselig fugl...dvs. sammensatte tekster...og programmet blir med ett anvendelig i mange sammenhenger. Ved å bruke medfølgende loops er det enkelt å lage bakgrunnsmusikken selv til egne videoer, og du unngår dermed problematikken rundt opphavsrettigheter...da er det jo du som er komponisten og kan håve inn royalties når musikken din blir spilt på radiostasjoner rundt om i verden.

Minuses med Express i forhold til versjonene du må betale for er høy kompresjon (lav oppløsning, dårligere lyd-/bildekvalitet) av de ferdige produktene, 128 kpbs lyd og 512 kpbs video.

LYDEKSEMPEL laget med seks audiospor og et softsynth-spor (midi)




Kilder

Denne gangen har jeg hentet alle opplysninger og vurderinger fra mine egne erfaringer med programmene, og mine egne erfaringer som lærer.

Har Extranormal nytteverdi i undervisningssammenheng?

Extranormal er en nettbasert applikasjon hvor man kan skape, se og produsere animerte videoer. Dette gjøres ved at du velger mellom en god del "fabrikkproduserte" figurer, bakgrunner, bevegelser, mimikk, kameravinkler og lyder. Det intelligente med dette programmet er overføring fra skrift til tale. Programmet "snakker" tre språk, engelsk, tysk og fransk, og kvaliteten er ikke verst sett i betraktning av at dette er "robotstemmer". Grensesnittet er lavt, du velger karakter, skriver inn teksten i ei skriverute, legger til bevegelser, lyder, mm. i samme ruta, og lar programmet jobbe noen titalls sekunder....akkurat nok til å fylle opp kaffekoppen og få i deg en sup...og voila!...du sitter med en ferdig animert video med tale!


Hvilke bruksmuligheter har så dette programmet? Det som slår meg først, siden det "bare" kan snakke tre språk, og dessverre ikke norsk, er fremmedspråkundervisning. Elevene kan legge inn tekst, leke seg med figurer og bevegelser, og få alt sammen avspilt. Dette kan for eksempel fungere som forarbeid til et rollespill hvor elevene selv skal framføre en tekst. Det er enkelt å endre både replikker, bevegelser, lyd og musikk.

Hva så med andre fag? Vel, jeg må innrømme at jeg personlig ikke ser den store nytteverdien. Det er begrenset hva man kan skape selv, bortsett fra selve handlingen og språket. All musikk og grafikk er "templates" som man må benytte, og det lar derfor ikke kreative folk få slippe til med egne bilder, tegninger og musikk. Jeg lander og stopper derfor på språkfagene.

Har programmet andre begrensninger? Det første som slo meg var talehastigheten. Den er svært høy og gjør at det kan bli i vanskeligste laget for elever som ikke er spesielt sterke i fremmedspråk, eller generelt elever på de lavere trinnene. Et annet minus er begrensningen med kun to rollefigurer. Som en "preview" til et ordentlig rollespill kan fort dette sette begrensninger, eller gjøre applikasjonen unyttig. Man må dermed ha i tankene at Xtranormal brukes til monologer eller dialoger.

Eksempel laget JUST FOR FUN





Kilder
Denne gangen har jeg hentet alle opplysninger og vurderinger fra mine egne erfaringer med programmet, og mine egne erfaringer som lærer.

Comic Life

Hyggelig bekjentskap

Comic Life har siden jeg lastet det ned, blitt et hyggelig bekjentskap. Produksjone av tegneserier og bildefortellinger har vært ganske fjernt for meg, mine talenter har hittil blitt uttrykt innenfor andre områder, men ved hjelp av Comic Life kan alle bli ”proffer”.

Da jeg startet programmet for første gang hadde jeg umiddelbart tilgang til alle bildene jeg hadde lagret på maskinen min, ferdig sortert i mapper. Dette er etter samme prinsipp som i Picasa, og er kjempesmart, det gir en veldig god oversikt over bilderessursene. Programmet har et lavt brukergrensesnitt, og det tar ikke lang tid før man er i full gang med å produsere bildeserier. Det jeg…tror…jeg savner etter å ha brukt programmet noen få timer, er muligheten for fritegning pluss et sett med figurer (piler, sirkler, etc.), men trenger man dette er det jo bare å jobbe litt parallelt med et bildebehandlingsprogram.


Norskfaget

Men så var det altså over til hvordan programmet kan bli brukt pedagogisk med fokus på måloppnåelse i Kunnskapsløftet. Da må vi først definere hva programmet kan gjøre, og det er å skape sammensatte tekster av skrift og bilder.

Siden vi her snakker om tekster er det naturlig å først ta en kikk på faget norsk. I den justerte læreplanen i norskfaget (Udir, hovedområder - sammensatte tekster, 2008) står det skrevet:

Hovedområdet sammensatte tekster viser til et
utvidet tekstbegrep der tekst kan være satt sammen av skrift, lyd og bilder i et
samlet uttrykk. Det innebærer arbeid med tekster som bildebøker, tegneserier,
aviser, reklame, nettsider, sangtekster, film og teater. Hovedområdet omfatter
både elevens egen tekstproduksjon og opplevelse, kritisk vurdering og analyse av sammensatte tekster. Å kunne lese en sammensatt tekst dreier seg om å finne
mening i helheten av ulike uttrykksformer i teksten.

Når man videre kikker på de digitale grunnleggende ferdighetene i norskfaget finner vi denne ordlyden:

Å kunne bruke digitale verktøy i norsk er nødvendig for å mestre nye
tekstformer og uttrykk. Dette åpner for nye læringsarenaer og gir nye
muligheter i lese- og skriveopplæringen, i produksjon, komponering og redigering
av tekster. I denne sammenheng er det viktig å utvikle evne til kritisk
vurdering og bruk av kilder. Bruk av digitale verktøy kan støtte og utvikle
elevenes kommunikasjonsferdigheter og presentasjoner.

Ingen tvil om at Comic Life kan brukes her. Elevene kan boltre seg med bilder, snakke- og tankebobler, samt massevis av effekter som er med å å både motivere, og sette sitt unike preg på produktet når bildebøker og tegneserier skal skapes.


Språkfag

Siden vi er inne på språkfag er det naturlig å ta en kikk innom læreplanen i engelsk. Språklæring, kommunikasjon og kultur, samfunn og litteratur kan jo for eksempel resultere i et tursitbrosjyre eller et reisebrev fra f.eks LONDON. Fra læreplanen hovedområder i engelsk fordypning siterer jeg "Sentralt i hovedområdet er utforsking av og eksperimentering med det engelske språk gjennom ulike tekstformer: muntlige, skriftlige og sammensatte tekster", og "Hovedområdet tekst og mening bygger på et bredt tekstbegrep, det vil si både muntlige, skriftlige og sammensatte tekster". Under kompetansemål - tekst og mening finner siterer jeg; "ta utgangspunkt i tekster som gjenspeiler kultur og samfunn i engelskspråklige land, og bruke digitale verktøy til å produsere tekster som profilerer eget lokalsamfunn". Det er vel ut fra disse eksemplene liten tvil om at Comic Life kan være et nyttig verktøy i språkfagene.

Andre fag

Nå vil det bli altfor omfattende om jeg skulle referert til alle Kunnskapsløftets henvisninger til produksjon av sammensatte tekster, tegneserier, bildebøker, etc. Men jeg kan kjapt nevne at i Kunst & håndverk skal elevene produsere tegneserier og lage bildemanus. I samfunnsfag (kompetansemål etter 7. årssteget) finner jeg som et eksempel; "lage visuelle framstillingar av to eller fleire tidlege elvekulturar ved hjelp av digitale verktøy". Under læreplanen i naturfag står ordet visualisering nevnt under grunnleggende digitale ferdigheter. Eller hva med å lage en visualisert matoppskrift når man skal "skape og prøve ut nye retter ut frå ulike råvarer, matlagingsmetodar og matkulturar" som det står under hovedområder for tiende trinnet under Mat og helse. Her er eksemepl på en BOLLEOPPSKRIFT.

Utvidede bruksområder

I dette innlegget har jeg kun fokusert på hvilke mål i læreplanen verktøyet Comic Life kan dekke uten å jobbe videre med produktet i etterkant. Men mulighetene utvides jo selvsagt mye hvis man kombinerer arbeid gjort i Comic Life med for eksempel video og lyd, det er jo egentlig kun fantasien som setter de videre grensene.


Referanser/litteratur

UFD (2006) Kunnskapsløftet: Læreplanverket for kunnskapsløftet. Midlertidig utgave juni 2006. Utdanningsdirektoratet, Oslo.

Utdanningsdirektoratet (2006), Kunnskapsløftet - Fag og læreplaner. [Internett] Tilgjengeleg fra http://www.udir.no/templates/udir/TM_UtdProgrFag.aspx?id=2103 [Lastet ned 14/02/09]

Utdanningsdirektoratet (2008), Justert læreplan i Norskfaget [Internett], Tilgjengelig fra: http://udir.no/templates/udir/TM_Artikkel.aspx?id=3750 [Lastet ned 14/02/09]

Web 2.0 og læringsprosesser

Social web eller web 2.0, to navn på samme fenomen, nemlig det interaktive og kommunikative nettet som har utviklet seg de siste årene, har ikke bare blitt godt mottatt i skolen, egentlig et paradoks når man vet at det å kommunisere står sentralt i all læring. Forskerne Neil Selwyn og Michael Wesch er begge forskere på nye mediers innvirkning på menneskelig samhandling. De har begge utviklet teorier rundt læringspotensialet ved bruk av web 2.0.

Først to definisjoner som er viktige å forstå. Formell læring defineres her som det som skjer i organisert form i en utdanningsinstitusjon. Uformell læring er typisk ikke-klasserom basert eller spesielt strukturert, og kontroll ligger hos den som lærer.

The crisis of signicance

Under en forelesning spurte Wesch en forsamling på flere hundre studenter om hvem som ikke likte å gå på skole. Ca halvparten rakk opp hånda. Deretter spurte han om hvem som ikke likte å lære. Ingen rakk opp hånda! Årsaken mener han ligger i at studentene ikke ser meningen med hva de blir satt til å lære, ”the crisis of significance”. Alle mennesker ønsker å utvikle seg (=lære), men man finner et motivasjonssprik mellom formell læring og der hvor uformell læring oppnås. Uformell læring oppleves lystbetont og startes på eget initiativ.

For å gjøre den formelle læringen mer motiverende må vi finne ut hva som gjør den uformelle motiverende. Her kommer noen sentrale punkt fra Wesch sine teorier.

Lag gode spørsmål som gir evne til refleksjon, undring og nysgjerrighet. Et godt spørsmål skal føre til et nytt spørsmål. Det gir både innsikt og refleksjon rundt problemstillingen. Snevert pensum vil dermed hindre læring.

Læringsmiljøet har stor betydning. Omorganisering av klasserommet kan hjelpe, men vel så stor betydning har det teknologiske miljøet i web 2.0. Oppbygging av egen plattform med wiki, RSS-feeder, mediaspiller, onlinechat, tagg, etc gir det rette læringsmiljøet for dagens unge studenter.

“No one is as smart as everybody” betyr at to hoder tenker bedre enn ett, og dess flere hoder dess bedre. La derfor studentene benytte dagens kommunikasjonsteknologi til å arbeide sammen.

Det som skal læres må ha betydning for den som skal lære, og dermed må man først få en forståelse av de store linjene, ”the great narrative”. Dette vil igjen gi ”significance” som igjen skaper de gode spørsmålene som det arbeides best med i store grupper med blant annet web 2.0 applikasjoner som gir tilgang til utrolig mye informasjon.

Best innen uformell læring

Også Selwyn har tro på bruk av web 2.0 innen læring, og har også kommet fram til at det fungerer best innen uformell læring. Folk presenterer seg selv på nettet i web 2.0 applikasjoner og forteller om interesser og kompetansfelt. Deretter knyttes kontakter og læring oppstår. Verdien av web-aktiviteten blir avhengig av antallet deltakere.

Web 2.0 applikasjoner er ikke like. Begge forskerne ser på wikis, blogs, tags samt deling av lyd og bilde som nyttige verktøy innenfor læringsarenaene. Derimot advarer begge mot overdreven tro på applikasjoner som MySpace og Facebook. Disse har pedagogiske begrensninger, og Selwyn mener mulighetene til å påvirke utviklerne til å gjøre applikasjonene mer pedagogisk rettet er viktig, og at dette ikke nytter med MySpace og Facebook. Nytteverdien i disse ligger i å finne og opprette kontakt med andre personer innenfor samme interessefelt.

La web 2.0 få en sjanse

Ingen av dem ønsker forbud mot web 2.0 på skoler og studiesteder. Selwyn stiller likevel spørsmålet om hvilket potensiale bruk av web 2.0 applikasjoner har i skoleverket, og mener at vi bør være forsiktige med å integrere disse verktøyene inn i formell læring fordi den uformelle kan bli svekket, noe som ikke er ønskelig.

Læreren som nøkkelperson

For å få til undervisning som kombinerer formell læringen med mulighetene som ligger i web 2.0 sitter læreren med nøkkelrollen sier Selwyn. Læreren må skape et godt og oversiktlig digitalt miljø som gir studentene måter å organisere samarbeidet og uttrykksmulighetene. Samtidig bør utvelgelsen av verktøyene være så studentstyrt som mulig.

To momenter som Selwyn legger vekt på er et tydelig pensum og klare vurderingskriterier. Dette skaper rammer og avgrensninger som gir struktur i studiet.

Wesch er derimot mer vag rundt pensum, og mener ”the great narrative” setter rammene, og læringen rundt spørsmålene som dukker opp er målet. Det er dette han kaller ”anti-teaching” fordi det bryter med tradisjonell formell læring.

Tilbake til hverdagen

Som en helt vanlig lærer på en helt vanlig skole må jeg nok samle mange og gode argumenter før jeg forslår å åpne for fri bruk av Nettby og Facebook i skoletida. Motstanderne er nok i flertall, og selv om jeg tror mye bunner i uvitenhet, har de en del gode argumenter. Jeg er derfor en tviler, og håper at jeg i løpet av våren skal få grunnlag nok til å ta et klart standpunkt…for eller mot.

Referanseliste:

ITU (2008) Har sosial web et utdanningspotensial? [Internett] Tilgjengelig fra: http://www.itu.no/Nyheter/1224493677.04 [Lastet ned 14. januar 2009]

ITU (2008) Social networking and education: a critical perspective [Internett] Tilgjengelig fra: http://www.itu.no/filearchive/neil_selwyn_oslo.pdf [Lastet ned 14. januar 2009]

OECD (2007), Web 2.0 applications as alternative environments for informal learning - a critical review [Internett] Tilgjengelig fra OECD http://www.oecd.org/dataoecd/32/3/39458556.pdf [Lastet ned 14. januar 2009]

Canadian Education Association (2008), Michael Wesch - Anti-teaching: Confronting the crisis of significance, Canada, [Internett] Tilgjengelig fra Canadian Education Association: http://www.cea-ace.ca/media/en/AntiTeaching_Spring08.pdf [Lastet ned 14. januar 2009]

Mwesch (2008) A Portal to Media Literacy by Michael Wesch [Internett] Tilgjengelig fra YouTube: http://www.youtube.com/watch?v=J4yApagnr0s [Lastet ned 14. januar 2009]